Jeg strevde. Jeg gjorde virkelig det. Jeg var bare jentungen da jeg begynte å røyke fast, og jeg ble fort avhengig av nikotin. Fra jeg var 13 til jeg var 43 år, var det nikotinavhengigheten som styrte.
Egentlig elsker jeg å bestemme selv i livet mitt. Jeg er sta og jeg gjør som jeg vil. Men den regelen gjaldt ikke for røyking. Der var jeg totalt fanget i mitt eget nett, for å si det sånn.
Prøvde «alt»
Siden jeg liker å holde meg i form og være frisk, prøvde jeg opp gjennom årene å kvitte meg med nikotinavhengighet. Forsøkene strandet igjen og igjen. Første gang var jeg bare 20 år, og da holdt jeg opp en stund. Sju måneder og ti kilo senere sprakk jeg elegant på en jobbtur i utlandet. Skulle bare røyke på turen, men det gikk selvsagt ikke.
Jeg hadde det sånn, at hver kveld lovet jeg meg selv at i morgen er det slutt! Hver morgen måtte jeg krype til korset og ta meg en røyk. Det slet på selvfølelsen. Jeg kjente både på skam og mangel på viljestyrke. Og jeg ville jo ikke være SUR.
Mine neste forsøk på å slutte, gikk ut på at jeg bare skulle røyke når jeg var på fest. Til slutt funderte jeg på å ta en øl hver dag, slik at jeg kunne ta en røyk. Så den strategien hjalp heller ikke. For det ville kanskje endt med at jeg ble alkoholavhengig i tillegg. Jeg prøvde også å erstatte røyk med annen nikotin. Så jeg begynte å trygge skrå. Det gikk en stund. Men til slutt hadde jeg skrå i det ene hjørnet av munnen og røyken hengende i munnviken.
Jeg fant nøklene
Jeg hadde bikket 40, og jeg hadde gitt opp alle forsøk på å bli røykfri. Tenkte at jeg heller måtte prøve å holde meg i form og kompensere med trening. Men også der begynte jeg å frykte at hvis jeg tok for hardt i, så ville kroppen min ikke tåle det, jeg som røykte så mye. Men så kom jeg over et program om selvhypnose og omprogrammering av det ubevisste sinn. DA fant jeg nøklene jeg trengte. Jeg forsto at det var fordi jeg var sterk at jeg hadde fortsatt å røyke. For styrken ligger i det ubevisste sinn som eier 95 prosent av «oss». Der bor følelsene som alltid vinner over fornuften. Og når følelsene ved en feilkobling tror at du trenger nikotin for å være lykkelig, da har du det gående. Ved hjelp av teknikker jeg lærte, omprogrammerte jeg følelsene mine slik at de skjønte at jeg var lykkeligst uten gift.
Først da var jeg virkelig fri! For en herlig følelse. Jeg var røykfri og lykkelig på samme tid, mens jeg hadde vært røykfri og sur alle de andre gangene jeg hadde prøvd. Hodet mitt blir nå brukt til det som virkelig betyr noe for meg. Og jeg har en indre fred som gjør at jeg nyter hver eneste røykfrie dag. Jeg lærte også at jeg aldri skulle prøve meg på nikotin igjen, for da ville jeg miste min dyrebare frihet. Nå har jeg vært røykfri i mange, mange år. Men jeg har ikke glemt hvordan det var å streve. Derfor har jeg lært meg hvordan jeg kan vise andre veien til ekte frihet fra nikotin. Her på min hjemmeside kan du også få hjelp.